Kort fortalt ligger noe av kimen til problemet for tyskerne (og Datatilsynet her til lands)  i at Google samler opp IP-adressene til de som besøker nettsteder med GA installert (som denne bloggen). Her vil jeg igjen presisere; Metronet ser ikke din IP-adresse i GA, men den sendes til Google uten ditt «samtykke». Dette anses av noen som et brudd på personvernet.

Nedenfor har jeg lagt ut to skjermdumper fra YA-rapporten til en kunde av oss (klikk for større bilder – rapporten er anonymisert).

Oversikt brukere - YA (klikk for større bilde)

I menyen Last Visitor Details får man opp en liste over de siste personene som har vært inne på siden. I listen blir de linket til en hel mengde statistikk:

• Dato og tidspunkt
• IP-adresse og leverandør
• Land og by
• Antall ganger denne personen har vært på nettstedet før
• Inngangsside (siden man begynte besøket fra)
• Besøks-sti (kommer tilbake til dette i bilde 2)
• Trafikkilde
• Søkefrase (om besøket kommer fra søk)
• En hel del informasjon om hva slags maskin og operativsystem personen sitter på.

All denne informasjonen (minus IP-adressen) ser vi også i GA. Men det er en stor forskjell. I GA kan man ikke knytte denne informasjonen opp mot en unik bruker. Vi ser antall besøk som kommer fra en gitt trafikkilde. Vi kan se antall ganger en underside er besøkt. Men ikke linke det mot en unik bruker sitt besøk.

Nedenfor er et (anonymisert) skjermbilde av hva som vises dersom man klikker på «View Visit Path» i menyen fra bildet over.

Utdrag av en enkelt brukers session på nettstedet (klikk for større bilde)

I tillegg til informasjonen beskrevet over, får man nå også se hvilke undersider personen har besøkt (i rett rekkefølge), og hvor lenge han eller hun var på hver av undersidene. Antall sidevisninger på undersider er også synlig i GA, men man kan ikke isolere en enkelt bruker og spore hvordan brukeren klikker seg rundt på nettstedet. Det kan man altså i YA.

Hvor er kritikken?

Selvsagt forstår jeg at det er enklere for Tyskland og Datatilsynet å angripe GA. GA er langt mer brukt enn Yahoo sin «ekvivalent», selskapet som står bak (Google) er større, og mange har allerede en formening om at Google er George Orwells Storebror. Sjansen for mediadekning er dermed større.

Det er vel ingen hemmelighet at min personlige mening er at jeg ikke ser på IP-adresser som sensitiv personinformasjon. Vi trenger ikke diskutere dette, da jeg forbeholder meg retten til å mene dette i overskuelig fremtid. Det jeg gjerne skulle sett, er en mer nyansert debatt om hvorfor YA får vandre i fred, mens GA kritiseres for sin behandling av innsamlet data, som tross alt er langt mer personvernsvennlig en hva vi får presentert her i YA.

Yahoo Analytics: 250km/t i 90-sone på Metronet

Bakgrunnen for at tyske myndigheter ønsker å forby verktøyet er veldig enkelt. Når en internettbruker besøker ett nettsted som har installert Google Analytics, vil IP-adressen hans sendes til Google. IP-adresser er definert som persondata, og det foreligger ingen avtale mellom internettbruker og nettstedseier eller nettstedseier og Google om at det er OK å videreformidle persondata på denne måten.

Det aller viktigste først!

Ingen nettsider som har Google Analytics får tilgang til informasjon som kan knyttes direkte opp mot en enkelt internettbruker! Altså er det ikke nettstedet og nettstedets eier som bryter noen personvernlover.

Dette er ekstremt viktig å forstå, og noe som jeg syntes nettaviser og andre nettsteder som omtaler saken, har en tendens til å «glemme» for å få saken til å virke mer sensasjonell. Vi har installert Google Analytics på www.metronet.no (og hjulpet hundrevis av andre nettsider med installeringen for den saks skyld). Data som samles inn er helt generell, og omhandler bruken av nettstedet. Ingenting kan knyttes direkte mot en enkelt bruker, bortsett fra i ett helt spesielt tilfelle:

Rapport om tjenesteleverandører i Google Analytics (klikk for større versjon)

Som man ser av bildet, domineres denne rapporten av internettleverandører som Telenor og Get. De gangene bedrifter med statiske IP-adresser besøker nettstedet, kan man identifisere besøk som kommer fra denne bedriften dersom de har gitt nettverket sitt et navn vi kan gjenkjenne. Som i bildet over, hvor det i denne utvalgte perioden har kommet 162 besøk fra Metronet sitt nett, til vår nettside www.metronet.no. Dersom en bedrift

1. har statisk IP eller statisk IP-range fra sin leverandør
2. og har gitt nettverket et forklarende navn
3. OG KUN HAR ÉN ANSATT I BEDRIFTEN

kan vi identifisere den besøkende sin identitet. Vi må da i tillegg være 100 % sikre på at ingen andre har brukt datamaskinen(e) hos denne bedriften eller at andre datamaskiner har tilgang til bedriftens trådløse nett.

Tyskland vs. Google Analytics

Angela Merkel og andre tyske politikere har altså bestemt seg for å forsøke og forby Google Analytics. IP-adresser regnes som personlige opplysninger og kan ikke samles inn uten «eiers» samtykke. Også Datatilsynet i Norge snuser på problematikken og diskuterer tiltak som kan løse dette problemet. Jeg vil komme med tre påstander om denne problemstillingen.

Påstand 1: IP-adresse er ikke sensitiv persondata

Jeg tok en telefon til Datatilsynet for å få klarhet i definisjonen av persondata, da jeg fant det noe merkelig at IP-adresser behandles slik. Og jeg ble litt klokere på hvorfor. Definisjonen på persondata er relativt vid og lyder noe slikt som: «All informasjon som kan brukes til å oppspore en bestemt person». Så er det (heldigvis) unntak i loven som gjør at venner og kollegaer har lov til å oppgi mitt navn og/eller telefonnummer til andre. Men la oss se litt nærmere på hvor sensitivt IP-adresser egentlig er.

Senest idag hørte jeg, på radioen, en kritiker klage på politiet som i jakten på to bloggere lastet ned informasjon om over 1.000 bloggere som brukte den aktuelle plattformen. Ingen fikk komme til orde på hvorfor det hadde skjedd (var det den tekniske løsningen som tvang dem til å laste ned alt, for så senere å filtrere vekk det de ikke var ute etter kanskje?). Han sammenlignet det med at politiet konfiskerer alt innhold i tusen bankbokser, selv om de vet hvilke to bankbokser de egentlig skulle åpne. En noe søkt sammenligning, men kritikere er ofte glade i å sammenligne brudd på personvernlover på Internett med brudd som skjer offline. Så jeg gjør det samme i mitt eksempel. Jeg sammenligner personnummer med IP-adresser, da man regner personnummeret som noe av det mest sensitive persondata som er å oppdrive.

Om personnummer hadde fungert på samme måte som IP-adresser:

• Ville i praksis alle personer i samme husstand hatt samme personnummer (det er mulig å sette opp datamaskiner i en husstand slik at de har egne, unike, offentlige IP-adresser, men det er ekstremt uvanlig).
• Ville jeg hatt ett ekstra personnummer pr internettforbindelse jeg bruker, enten det er på jobb, på cafe, på toget eller hos en kamerat. Jeg jobber forøvrig i et selskap med fler enn én ansatt, og det vil føre til at kl 08.00 på hverdagner bytter jeg personnummer til det samme som mine 18 kollegaer, alle de ansatte i Cito Media, som deler kontor med oss, og eventuelle kunder eller leverandører som er på besøk og benytter vårt trådløse nettverk.
• Ville jeg byttet personnummer hver gang jeg flyttet eller byttet internettleverandør.
• Ville jeg, som de aller fleste privatpersoner som får IP-adresser allokert fra en dynamisk IP-pool hos sine internettleverandører, få nytt personnummer med jevne mellomrom også herifra.

Jeg har dermed vanskeligheter med å se på IP-adresser som særlig personsensitive i generell forstand.

Påstand 2: Google klarer ikke å få tak i brukerne av den aktuelle IP-adressen

En samlet internasjonal filmbransje, med Hollywood i spissen, har i mange år forsøkt å få nettleverandører til å utlevere sine kunder. De sitter på IP-adresser som har lastet ned filmer ulovlig men får ikke tak i hvilke privatpersoner som har kommet fra denne IP-adressen når de har lastet ned kopibeskyttet materiale. Jeg ser det som veldig usannsynlig at Google noensinne vil kunne komme med et tilsvarende krav mot nettleverandørene, og vinne frem.

Man er altså i prinsippet avhengig av at et av tre scenarioer:

• Google selger IP-adressene og hvilke sider de har besøkt til noen som har hacket internettleverandørene og sitter på informasjon om hvem som har hatt hvilken IP-adresse til hvilket tidspunkt.
• Google kjøper personnavnlister av noen som har hacket internettleverandørene for å kunne matche IP-adressene de har lagret med personene som har brukt IP-adressen på det aktuelle tidspunktet.
• Både Google og internettleverandørene blir hacket, og hackerne matcher IP-adressene de har stjålet med personlistene de har stjålet. Dermed kan de se hvem som har surfet på hva, og når.

Antall internettleverandører i verden er ganske høyt. For å være helt ærlig, ser jeg det som langt mer sannsynlig at Altinn blir hacket.

Påstand 3: Loven blir 100 % umulig å praktisere

Det er en enkel sak å forby alle nettsteder som hostes i Tyskland å bruke Google Analytics. Det tyske nettsider da kan gjøre, er å emigrere nettstedet sitt til et land der slike regler ikke finnes. Aner vi et marked for internettparadiser å slå seg opp som webhost-land? Det er kanskje ikke den største økonomiske vinningen idag, men dersom Nauru til slutt er eneste land som tillater sporingsverktøy på internett kan det jo tenkes det blir riktig så lukurativt.

Tilbake til Tyskland. For en ting er problemet med å stanse tyske nettsider hostet i Tyskland eller fra utlandet. Hva tenke de gjøre med tyskspråklige nettsteder som ikke direkte kan knyttes til tyske selskaper? Det er garantert tyske statsborgere som besøker slike nettsteder. For eksempel www.hihostels.no. Skal dette norske nettstedet bli straffet fordi den tyskspråklige versjonen av nettstedet får besøk fra tyskere?

Hvordan skal man forholde seg til utenlandske, ikke-tyskspråklige, nettsteder som besøkes av tyske brukere? Skal Angela Merkel benytte sin diplomatiske kløkt til å få Barack Obama  til å fjerne Google Analytics fra www.whitehouse.gov fordi tyske statsborgere gir fra seg persondata uten samtykke når de besøker dette nettstedet? Hvem skal eventuelt straffes i dette tilfellet?

Og avslutningsvis, for å sette problematikken på den ytterste spiss; hva med tyske statsborgere som bor i utlandet? Tyske myndigheter må føre en rimelig storstilt overvåking av tyske studenter som studerer ved NTNU, for å kunne overvåke at de ikke blir utsatt for brudd på personvernloven når de besøker nettsteder med Google Analytics. Et lite paradoks, egentlig.

En liten digresjon over til Facebook

Jeg har tidligere presisert utfordringen med å matche IP-adresser med unike personer. For å sitere vår utviklingssjef:

Sammenlignet med Facebook er Google Analytics litt tamt. Facebook kan tracke nøyaktig alle sidene man besøker gitt at du:

A) er pålogget Facebook (opp med hånda den som ikke er pålogget facebook når de leser dette)

B) nettsiden du besøker har en Facebook-like knapp

Dette kan Facebook gjøre fordi når du besøker en nettside som for eksempel  www.metronet.no, så sjekker en kode på nettstedet om du er pålogget Facebook, og ber Facebook om å sende Like-knappen tilpasset deg. Dette må til for at de skal kunne si at den og den personen du kjenner har likt denne knappen etc. Så mens Google sitter med sine IP-adresser, så sporer Facebook din bruk på internett så sant punktene over er oppfylt.

«What are the differences between Mark Zuckerberg and me? Let’s take a look. I give YOU private information on corporations for free, and I’m a villain. Mark Zuckerberg gives YOUR private information to corporations for money, and he’s man of the year!»

(Saturday Night Live skuespiller Bill Hader i rollen som Julian Assange)

Internett må være sporbart

Internett hadde ikke fungert om ikke bruken hadde gått an å spore. Hvis man ikke kunne spore, kunne man ikke sendt pakker med informasjon til hverandre, som er måten internett fungerer på. Det som er skummelt på Internett er egentlig ikke at informasjon spores. Ufordringen ligger egentlig i hva slags informasjon som lagres, og av hvem. I tilfellet Google og Google Analytics mener jeg bestemt at man ikke har noe som helst å frykte. Det går fint an for nettsteder å lagre samme informasjon som Google får uten å bruke verktøy som Google Analytics. For mer informasjon og eksempler på dette, se for eksempel http://browserspy.dk eller http://www.irongeek.com/browserinfo.php.

Om du lurer på om en nettside har installert Google Analytics, anbefaler jeg deg å installere vår Analytics Helper for Chrome. Vår eminente webutvikler-avdeling har laget denne mest for internt bruk, men vi ser jo en viss almenn nytte av en slik extension.

I retningslinjene til Google Analytics står det faktisk at enhver nettside som har installert Google Analytics plikter til å informere om dette på nettstedet sitt. Det er en ting som de aller fleste nettsteder med letthet kunne overholdt, Evt. kan du bare installere overnevnte Chrome Extension, så vet du det selv om nettstedet ikke opplyser om det.

Google Analytics, Tyskland og privatlivets fred på Metronet

Facebook sosiale grupper ble under pressekonferansen 6 oktober, presentert som; «a more effective representation of the groups in your life that you interact with». Sosiale grupper er en funksjon som gjør at det skal bli lettere å strukturere og organisere vennene dine på Facebook samtidig som gruppene du er medlem av definerer hvem du er, sosialt. Hovedfunskjonen for gruppene er at man skal kunne dele og diskutere i en intern gruppe. De sosial gruppene har noen nye funksjoner som tar kommunikasjonsflyten mellom brukere på Facebook til «the next level». Noen av disse er docs, gruppechat, gruppe-notifikasjoner og unike personverninnstillinger. Les mer om de i blogginlegget: The New Facebook Groups: All You Need to Know.

Først noen noen kjappe pros and cons om de sosiale gruppene

Pros (fordeler)

• Chatfunksjonen hvor du nå har gruppe-chatt i «chatterom»
• «Docs» hvor man kan skrive lengre innlegg og man kan navigere seg tilbake ettersom den har revisjonshistorie
• Man kan trykke «unsubscribe» på item /personer som man ikke ønsker notifikasjoner på
• e-mail notifikasjon slik at man holder seg oppdatert på hva som skjer i gruppen
• Velger man å forlate gruppen kan man ikke bli invitert på nytt, man må sende forespørsel selv
• Man kan bare bli invitert av personer som er venner av deg på Facebook
• Man kan velge om gruppen skal være åpen, lukket eller hemmelig

Cons (ulemper) som bør gjøres noe med?

• Du kan X ut av chatterommet, men du vil bli oppdatert når noen skriver en ny kommentar (irriterende?)
• Alle medlemmer som er pålogget er automatisk med i chatten- her burde det vært en mulighet til å invitere også kan man takke ja/nei
• Chatterommet faller bort når du har 250 medlemmer i en gruppe
• Docs, hvorfor kan man ikke laste opp filer i docs? Dette vil tatt delingen et steg videre
• Ved å invitere venner blir de automatisk medlem uten at de godkjenner det (merkelig og ikke helt riktig)
• Man får automatisk alle oppdateringer som nytt medlem og må gå inn å endre personverninnstillingene selv

Andre ting som er uklart, men som jeg ikke har klart å finne ut av

• Er det bare mulig å ha en admin?
• Docs, kan man laste de ned som en fil?
• Er gruppechatten synkronisert med den vanlige chatten og liste funksjonen i henhold til å være online (grønn) og offline (grå)?

Facebook vennekrets

Som vist over er det mange av funksjonene som er gode men det er likevel en del som må justeres for at de skal kunne fungere opptimal. Et annet viktig punkt i henhold til bruk av sosiale grupper beskriver Brian Solis i blogginnlegget: Facebook Group Gives Rise to Social Nicheworking . Solis, forklarer gjennom et brukerscenario at man som medlem av Facebook har ulike relasjoner til vennene sine, på forskjellige plan. På lik linje som i virkeligheten er disse nettverkene styrt av graden av interesser, temaer, intimitet og forventninger. Noen av vennene befinner seg i den indre sirkelen hvor man har «strong ties», sterke bånd og andre grupper har man svakere bånd  »weak ties». Bildet under illustrerer og kartlegger mulige grupper som befinner seg i den indre og ytre vennekretsen på Facebook.

Ulike brukssituasjoner

Disse gruppene lager utgangspunktet for de ulike sosiale gruppene man kan opprette. Det er utallige motiver for å opprette en gruppe men personlig tror jeg de gruppene som egner seg best er interesse og relasjonsgrupper som for eksempel:

• Familie
• Kolleger
• Skoleklasser
• Alumni «klassen 2010″
• Jenteklubben
• Hobbygrupper
• Fotballaget

Sosiale grupper gjøre det enklere å opprettholde kontakten, diskutere og planlegge arrangementer ved bruk av chat, og events. Det som kan bli et problem med sosiale grupper er hvis personer begynner å segmenter vennen sine på detalj nivå. Selv om jeg velger å dele opp vennen mine etter mine preferanser og interesser betyr ikke nødvendigvis det at de utvalgte vennene ønsker å delta i gruppen. Vil man da føle seg tvungen til å være med og kan det være med på å ødelegge relasjonene mellom brukere?

Hva med de «gamle» gruppene?

Vil grupper være aktuelt for merkevarer eller kommersielle aktører? Facebook grupper skal i utgangspunktet ikke lenger bli brukt av merkevarer. Det er flere merkevarer, organisasjoner som bare har «grupper» ettersom de ble opprettet før «page» funksjonen var tilgjengelig. Flere av gruppene har bygget opp en solid «vennebase» og det spørsmålet som går igjen i mange kommentarer er om disse «gamle» gruppene vil bli slettet eller om de vil bli oppdatert til den nye gruppe funksjonen? Foreløpig ser det ut som at Facebook ikke har tenkt å gjøre noe med de «gamle» gruppene, de bare ligger der. Men skal du opprette en ny gruppe kan man bare ta i bruk den nye funksjonen. Dette er noe som bør tas tak i, for å tilfredsstille brukerne.

Motpolene

Hva med de gruppene som gjør Facebook så unikt i henhold til demokrati og ytringsfrihet, »vi som hater » eller «vi som elsker» gruppene. Vil disse gruppene forsvinne ettersom dette er grupper som befinner seg utenfor vennekretsen din på Facebook. Eller vil slike grupper blomstre da det er slike grupper som kan dra nytte av chatterommene og skape et diskusjons fora.

Sosiale grupper er en spennende nyskapning men det ser ut som Facebook har litt å jobbe med i forhold til å optimalisere brukervennligheten. Hva er dine synspunkter og erfaringer med de nye sosiale gruppene?

Facebook Sosiale Grupper: Pros and Cons på Metronet

Overskriften Hitwise bruker på sin egen artikkel, er mye mer nøyaktig enn det som har blitt rapportert andre steder, nemlig at «Facebook reaches Top Ranking in US». Hitwise måler kontinuerlig antall besøk på de største websidene, og Facebook har nå, for andre gang, hatt størst antall besøk i USA løpet av en ukes målinger.

Hitwise samler inn informasjon om nettrafikk direkte fra internettleverandører, og kan derfor argumentere med at det er en sikrere kilde enn tilsvarende aktører som tar i bruk toolbars og lignende for å samle inn brukerinformasjon. Likevel er aldri slike rapporter 100% korrekte, men de gir i det minste en god pekepinn, spesielt med tanke på trender i trafikktall.

Som grafen over viser, har Facebook nylig passert Google, som nettsiden med flest besøk i løpet av en uke, i USA. Altså rimelig langt fra påstanden om at Facebook er større enn Google. Facebook og Google er to grunnleggende ulike tjenester, med svært forskjellige bruksmønstre. Det er lett å se for seg den gjennomsnittlige Facebook-bruker, som sjekker veggen sin en 3-4 ganger (eller mye mer) gjennom dagen. Hver av disse gangene ville telt som et besøk. En Google-bruker kan gjerne foreta en rekke søk i samme slengen, men ikke nødvendigvis slavisk komme tilbake morgen, middag og kveld.

Antall besøk i seg selv er altså en dårlig indikasjon på størrelse av nettstedet. Andre tall som kunne gitt en bedre indikasjon på størrelse er:

• Unike brukere. Selv om dette har en rekke svakheter og unøykaktigheter (folk har gjerne flere PCer/telefoner de bruker), er det i relativ forstand en grei indikasjon på hvem som er størst.
• Sidevisninger. Heller ikke et optimalt tallmateriale å bruke, men det sier ihvertfall noe om hvor mye tid som blir brukt på de forskjellige nettsidene. Facebook hadde nok forsåvidt vunnet denne også, men da på mindre gale premisser.
• Faktisk størrelse. Jeg tenker da på omsetning, antall ansatte, størrelsen på kontorene, antall år i drift etc. Dette sier kanskje ikke noe om faktisk størrelse på nettsted, men med tanke på overskriften til Digi, hadde dette vært mer fornuftige tall å se på.

Vedrørende unike brukere, henger dette nært sammen med et annet tall, nemlig rekkevidde (reach). I TechCrunch kan vi lese at Google har en rekkevidde på 81%, mens Facebook har en rekkevidde på 53%, begge i USA. Dette betyr altså at 81% av USAs internettbefolkning bruker Google, mens 53% bruker Facebook.

(Reach Google and Facebook in US, source: Comscore, via Techcrunch)

Videre ser Hitwise kun på google.com, søkesiden. Youtube er nummer 5 på listen, altså er den ikke med i beregningen. Vi ser også at Yahoo er delt opp i yahoo.com og yahoo mail (disse to er faktisk større enn Facebook til sammen), altså kan vi anta at Gmail ikke er med i google.com-oppfrøingen. Heller ikke Google Maps, News, Docs, Calendar, etc, etc…

Er du fortsatt enig i at Facebook er størst?

Facebook større enn Google? på Metronet

Feil i Google

Som man kan se har ikke Google akkurat taklet æ-ø-å-problematikken helt i henhold. Jeg har selvsagt sett slik tegnsetting tidligere. Men da på en nettside, og gjerne i forbindelse med feil innstillinger i nettleseren eller feil koding av nettsiden.

Men i dette tilfellet har altså Google taklet én underside, nemlig forsiden, galt. Det rare er at det er ingen forskjeller, slik jeg kan se, på forsiden eller andre undersider på dette domenet. Det er ingen feil i kildekoden til nettsiden. Det jeg da antok var feilen var at på indekseringstidspunktet har noe gått galt. Enten fra Googles side, eller at undersiden hadde en feil ved indekseringstidspunktet. Men hvorfor har ikke dette blitt oppdatert? Feilen har ligget i SERP’en lenge nå. Mens feilen er ikke å se på nettsiden til denne kiropraktoren.

Så til det artige (i nerdeøyne). Jeg er ikke kjent for å gi meg så himla lett, akkurat. Så jeg henvendte meg først til Danny Dover i SEOmoz. SEOmoz er et av verdens fremste selskaper på søkemotoroptimalisering. Han svarte meg noe sånt som:

Nå har jeg brukt en god del tid på dette caset, og såvidt jeg kan se er det ingenting galt med nettsiden. Alt ser ut til å være i orden, og med mindre det er noe jeg ikke har fått med meg, ser dette ut til å være en glipp fra Google sin side. Det merkelige er at Google parser alt annet enn forsiden korrekt. Ta kontakt igjen om du finner ut av dette!

Med andre ord, han landet på samme svar som jeg hadde. Derfor tok jeg like godt kontakt med Matt Cutts. Han har ikke bare egen wiki-artikkel. Han er også Googles fremste (?) ekspert på organisk søk, og jobber til daglig i Search Quality Group i Google. I en godt beskrivende mail fra meg til han om problemet utfordringen, får jeg følgende svar:

I believe that page has some invalid utf8 in an alt tag. Matt.

Det er jo tydelig at han kanskje ikke har lagt sjela si i dette caset, men det er likevel ikke et svar jeg er tilfreds med. Det tok 2 sekunder for meg å forstå at det var et problem med tegnkodingen. Det snåle er at jeg ikke kan se tegnkodefeilen i «vår ende».

Så, etter å ha søkt svar hos 4 eksperter (meg selv, kollegaer i Metronet, Danny Dover og til slutt Matt Cutts) spør jeg nå internettet:

Er det noen som kan forklare meg hva som har hendt her, og hvordan det kan rettes opp?

Min eneste (?) påskenøtt på Metronet

Derfor merker jeg at jeg får en litt ekkel følelse når jeg leser at en rekke politikere har gått inn for å gjøre Google Analytics ulovlig i Tyskland. Det nevnes også skyhøye bøter til bedrifter som bruker Google Analytics. Årsaken til misnøyen over Google Analytics er at det muliggjør innsamling av personlig identifiserbar informasjon (min egen tolkning). Dette er ikke første gangen Google Analytics har vært diskutert blant tyske interessegrupper, allerede i fjor var dette et hett tema. Forøvrig syns jeg det er rart at Google Analytics må ta støyten her, det finnes en rekke andre produkter som tilbyr lignende funksjonalitet som Analytics, og noen med mye større grad av personlig informasjon tilgjengelig (slik som spesifikke IP-adresser, noe Google Analytics aldri oppgir). Skal det bli ulovlig å se på webloggene sine også for å se hvem som har besøkt nettsiden sin? Hvor vil grensen bli satt?

Videre kan man lese EUs lure planer om å innføre en lov som sier at cookies må være opt-in, altså at alle brukere må gi sitt samtykke til å få cookies plassert i sin nettleser, når man besøker en side. eConsultancy-artikkelen jeg linker til ser på dette i et affiliate perspektiv, men det kan også sees på i et webanalyse- og brukervennlighetsperspektiv. Jeg tror det er svært få «normale» internettbrukere som innser hvor nyttig slike cookies er for å huske innlogginger, preferanser, og for å skreddersy en opplevelse til enkeltpersonen. Dersom de fysisk må si ja eller nei til cookies, tror jeg mange vil takke nei, noe som vil føre til en mye mer tungvint opplevelse på nettet, som igjen kan føre til en drastisk senking av konverteringsgrad for alle e-handelsnettsteder.

Til slutt vil jeg nevne en «artig» kommentar jeg kom over i Dagbladet, fra Informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag, Bjarne Buset. Han sier: «Jeg kan ikke se at det er noe stort problem i forhold til dataovervåking på nettet. Google analytics er mye mer alvorlig i forhold til personvernet». Dette i sammenheng med personvern-implikasjonene ved å bruke digitale spor til å «jakte på pirater». For meg tyder dette utsagnet på en komplett misforståelse for hvordan Google Analytics og internett generelt fungerer. I tillegg deler jeg ikke synet hans på «pirater», men det er en annen diskusjon.

Jeg er skremt over at innflytelsesrike personer og lovgivere har en så manglende kunnskap om temaene de omtaler, og lovene de utarbeider og muligens vedtar.

Skummel utvikling innen webanalyse og lovendringer på Metronet

Ser man veldig teoretisk på problemstillingen kan man forsvare Google med at de vanskelig kan bryte lover om copyright da de ennå har til gode å publisere innhold på sin side (annet enn hjelpesenter og diverse turtorials for Googles hjelpeverktøy). Alt innhold man finner i Google lenker deg til eksterne kilder. Google er trafikkdrivende, og ikke trafikkhindrende. Hvis man ikke ønsker besøkende til sitt nettsted, forstår jeg ikke helt hensikten med å ha et.

Så helt uten egenprodusert innhold, har altså Google klart å vokse seg til en av tidenes største suksesshistorier. Men i sin marsj mot det kommersielle internettets tronstol, møter de på en del kritikk. Herunder altså endel kritikk for at de stjeler innhold fra andre leverandører. Rupert Murdoch er bare en av mange som klager sin nød. Dette har jeg svært vanskelig for å si meg enig i.

Google har aldri lagt skjul på hvordan man kan fjerne sitt innhold fra Google om man ikke ønsker det indeksert. Bruk av robots.txt er antagelig den mest vanlige måten å blokkere innhold, og hva Rupert Murdoch anbefales i denne artikkelen fra NewsWeek. Jeg er ikke 100 % enig i at dette er den minst humpete veien til Rom. Som videoen nedenfor viser, vil en robots.txt fil hindre Google i å indeksere innholdet. Men får nettsiden mange nok innkommende lenker vil URL’en kunne bli indeksert likevel.

Løsning for de som vil gjemme seg for Google

Det beste vil altså ikke være å legge opp en robots.txt fil som denne:

User-agent: *
Disallow: /

Når søkemotorene kommer til et nettsted, og finner en slik, vil de ikke indeksere innholdet ditt. Men på grunn av problematikken rundt innkommende lenker, er ikke dette den beste løsningen i mine øyne. Har man mange nok innkommende lenker kan Google indeksere siden din basert på dette. Vel og merke uten å vite eller fremheve i søkeresultatet hva siden din inneholder. Det beste vil være å la Google (starte å) indeksere nettstedet ditt. Men la det første roboten ser være følgende kode (ved å legge den inn i <head> koden, sammen med dine andre meta kommandoer hvis du har noen):

NoFollow / NoIndex i Google

Med denne kodesnutten sier du til Google at du ikke ønsker nettstedet ditt indeksert, og de vil utelate den fra søkeresultatet, uavhengig av antall innkommende lenker man har. Her er det litt viktig at det ikke ligger en robots.txt fil og blokkerer tilgangen. For med en slik robots.txt fil vil ikke søkemotorrobotene finne denne noindex-beskjeden.

Med en robots.txt fil kan altså siden bli indeksert, basert på innkommende lenker. En slik visning i Google kan ofte sees ved at visningen ikke har noen meta beskrivelse – kun en tittel og en URL.

Bryter egentlig Google opphavsretten din? på Metronet

FOTBALLPENGER I CYBERSPACE
Når tre millioner kroner har en prislapp på en kvart million

2009 var året da Norges Fotballforbund sendte andeler av mediepengene ut i cyberspace. ”Hvor er egentlig cyberspace? Og er det trygt å sende noe som helst ut i cyberspace? Sånt blir jeg urolig av å tenke på.” Jon Bing hadde neppe funnet roen i lokalene på Ullevaal Stadion. Fordelingsnøkkelen i norsk fotballs digitalpott uttrykker bred kompetansesvikt. Enten det eller så er det et vellykket forsøk på å ta fra de fattige, for å gi til de rike.

Norsk Toppfotball, klubbene i Tippeligaen og Adeccoligaen, har sammen med Norges Fotballforbund blitt enige om å øke satsingen på digitale medier. Klubbene har oppdaget en ny arena og innsett at den nye markedsplassen ikke diskriminerer idretten – snarere tvert imot. Å innse er ofte et stort fremskritt.

Digipotten. Fotball-Norges nettfokus kommer til uttrykk i den lite omtalte Digipotten. Den består av penger fra fotballforbundet og utgjør 24,3 millioner kroner, hvorav 19,4 millioner allokeres basert på trafikk (besøk og klikk) på klubbenes nettsteder.

Fordelt på 16 klubber, dreier det seg isolert sett ikke om mye penger, men når de store får spise av matfatet, forsyner de seg grovt. Klubbene som kommer dårligst ut har neppe forstått rekkevidden.

Utgangspunktet. Alle de norske topplubbene opererer med egne nettsteder, der de serverer nyheter, resultater, terminlister, web-tv med mer. En informasjonsbank for spesielt interesserte, og journalister. Ved å stimulere klubbene til å investere i videreutvikling av denne kanalen, mener de å kunne høste lavthengende frukter og dyrke langsiktige frø.

Engasjement og salg. Klubbene kan utvilsomt bli flinkere til å utnytte nettets natur, både i rekrutteringsøyemed og av rene kommersielle interesser. Fotball engasjerer. Fotball får normale, voksne mennesker til å hoppe opp og ned i takt. Tenk hvilke handlinger vi kan stimulere til på internett, der trygge og potensielt anonyme forhold ligger til grunn. Fysiske butikker er dyre butikker. «Klikk her, tast inn kortkoden, og hent skjerfet sammen med billetten i skranken. God fornøyelse og hopp gjerne i takt med de andre om du vil.»

Fordelingsnøkkelen. Digipotten baserer seg på hvor mange unike brukere som er inne på klubbenes respektive internettsider (60 %), og hvor mange sidevisninger nettstedet har (40 %). En unik bruker betyr at selv om en besøker nettstedet flere ganger, blir man kun regnet som én i løpet av måleperioden. Sidevisninger er antall klikk inne på det respektive nettstedet.

Utifra de siste fem ukenes tall ser Pengetabellen slik ut:

Popularitetskonkurranse. Fordelingen bærer preg av åpenbare skjevheter. Differansen mellom første- og sisteplass tilsvarer prisen på to meget habile fotballspillere, i norsk målestokk. Med denne modellen bygges det oppunder en allerede skjev budsjettfordeling klubbene imellom.

De klubbene som klarer å levere et godt produkt, og får mange tilhengere, bør selvsagt ikke straffes for at de er flinke. Men fordelingen av fotballforbundets midler har vel aldri vært ment som en popularitetskonkurranse?

Aalesund kan kjøpe tre millioner kroner for en kvart million. Det er banalt enkelt å lure systemet.

La oss gjøre et lite eksperiment: Aalesund innehar en syvendeplass på Pengetabellen. Denne plasseringen kan de lett forbedre. På internett er det en smal sak å skape trafikk. Gjennom Google kan de eksempelvis kjøpe søkeord og klikk for 50 øre stykket. Det spiller liten rolle hvilke ord de kjøper. De kan grafse til seg trafikk til nettstedet fra alle kanter.

Hvis Aalesund hadde spandert 250 000 kroner på annonsering i Google, kunne de dermed toppet tabellen og tilegnet seg nesten tre millioner flere digipottkroner. Det tilbudet tror jeg de fleste sunnmøringer hadde slått til på, hadde de eid viten. Det er et lite nyansert regnestykke, men det lar seg praktisk gjennomføre.

Grensesetting. Av ulike årsaker har tre klubber – Vålerenga, Fredrikstad og Viking – fått dispensasjon til å inkludere trafikk fra supporternes eksterne debattforum. Det betyr at trafikk fra andre enn klubbens nettsteder, kommer med i statistikken. Tillatelsen forklares med at disse forumene har vært så godt innarbeidet. Klanens forum har altså mer legitimitet enn Oddranes og Kanarifuglenes. Etter mitt skjønn er dette teknisk, stilfull svindel. Hvem setter grensene, hvor?

Terra light eller uvitenhet? Jon Bing avdekker flere, elementære utfordringer med den digitale hverdagen, i Telenors reklamefilm. Utfordringer som også kommer til overflaten når man går Digipotten nærmere i sømmene. Det hersker en usikkerhet og uvitenhet omkring mediet. Enten det, eller så har broilerne i de store klubbene, kynisk gjennomført en Terra light mot de mindre privilegerte bygdelagene.

Lite solidarisk. I resten av samfunnet er det slik at de som har mest og tjener mest, bidrar mest. Mens det gjennom Digipotten er slik at de største lommene skal fylles først. Det varmer et internetthjerte å se digitalt fokus. Men når Digipotten skal evalueres og pengene telles opp etter sesongen, bør man vurdere andre stimuli. For noen av klubbene kan det likevel vise seg å bli hyggeligere å telle penger enn poeng.

For ordens skyld:

Digipott eller digiflopp? på Metronet

INMA hadde i går invitert til «Nyhetsseminar: Nye forretningsmodeller som fungerer?» Programmet var tredelt. Christian Godske, Mediacom Copenhagen, snakket om den nye tiden og sosiale medier. Marketing er ut, dialog er inn.

Del to bestod av Gunnar Stavrums forkynning av nettmediet som Fremtiden, og den uforståelige favoriseringen av print media. De konservative kreftene regjerer, og 4-5 mrd skattekroner fordeles på Nettavisens konkurrenter. Men først og fremst tok han for seg nye betalingsmodeller og tilleggsprodukter med omsetningspotensiale.

Per Einar Dybvik, Aspiro, drøftet musikkbransjens alternative næringsmidler gjennom betalingsløsninger som folk vil ha. Spotify er nok en dot.com med exitkåte investorer.

Dagen ble avsluttet med en god paneldebatt, der Jan Omdal, Dagbladet, og Erland Bakke, Mediehuset Digital, også ble invitert på scenen.

Jeg er uten tvil unyansert i min oppsummering av dagen, men det er fordi det ikke er dette jeg har planer om å drøfte i innlegget. Det jeg ønsker å drøfte er følgende: Det diskuteres mange løsninger omkring betalingsmodeller, både for nyheter og andre nettbaserte tjenester. Dette er meget interessant, men har ingen gjort en analyse av årsakene til nedgangen i reklameinntekter? Temaet glimrer i hvert fall med sitt fravær.

Jeg beundrer Stavrum og mediebransjens ni liv. Det er imponerende å se hvordan de under enhver krise evner å tenke nytt, og ikke minst tør dette. Jeg likte spesielt godt Stavrums poeng om at det er mer uetisk å være så etisk at man bare velger å legge seg ned. Han henviste også til flertallige eksempler på brukerinvolverte tjenester med lønnsomt utfall. Brukerne er villige til å betale for gode tjenester.

Nettavisen er kanskje et prakteksempel på Chris Andersons teorier om Free; gi noe gratis for å ta betalt for supplementet. Stavrum bruker kaffeeksempelet: Hvis Nespresso kan selge nok kaffekopper til 3 kroner, har de råd til å gi bort kaffemaskinen. Nettavisen forsker altså på mange brukerfinansierte produkter. TV 2 Sumo var også tidlig ute med denne modellen, bortsett fra at de glemte å fjerne reklamen da.

Analysesavnet

Det hersker liten tvil om at nettavisene lider under finanskrisen. Men, det er da et snodig fenomen at én kanal viser til oppgang kvartal etter kvartal, selv dypt inni den nye depresjonen. Nemlig Google. Ikke bare på søk, men også på display ads, der Google kanskje har størst vekstkurve. Nå skal jeg være så etterpåklok at det nesten går hjem i historiebøkene for etterpåklokskap, nemlig ved bare å si at jeg har rett til å være etterpåklok. Noen glemte å gjøre SWOT-analysen i sjampanjerusen. Nok etterpåklokskap.

Uavhengig av de mange forslagene jeg hører, som jeg forøvrig ofte beundrer, er det lite snakk om hvorfor? Hvordan har det seg at vi skaper bedre innhold, bedre teknologi og har flere bidragsytere – mens vi blør i andre enden? Denne problemstillingen hører også hjemme i rampelyset, spesielt i disse tider.

Forklaringsproblemer

Den viktigste årsaken til nedgangen i annonseomsetning for nettavisene handler om effekt. Medie-Norge må komme seg igjennom steg én i tolvstegsprogrammet. Nemlig ved å bevege seg ut av fornektelsen av bannereffektens fravær. Det er selvsagt å sette ting veldig på spissen, men noen har funnet ut at man kan bruke midlene mer effektivt på andre måter. Jeg savner selvransakelse på hvorfor markedsførere, som endelig har begynt å måtte vise til resultater, ikke finner nok Roi i dagens modell til å holde trykket oppe. Annonseinntektene svinner hen av helt andre årsaker enn brukernes perspektiv på betalingsmodeller.

Nøkkelen ligger i relevant reklame. Hvorfor er det ingen som diskuterer hvordan nettavisene kan endre på sin nåværende modell? Kan nettavisene presentere bedre effekt, gjennom mer relevant profilering?

Jeg liker tankene til Stavrum omkring betalingsmodeller og tilleggstjenester. Dog savner jeg analysen av det mislykkede. Man bør vurdere alternativene som kan flytte oss i riktig retning – før man blir tvunget til å være så uetisk at man gjør det eneste etisk riktige, nemlig å legge seg ned.

Media må bekjempe fornektelsen.. først på Metronet

Det var stor entusiasme rundt den nye søkemotoren. Personlig elsket jeg det nye som kom, og jeg ble også imponert over produktet. Sesam er en helt fantastisk søkemotor til sitt bruk, samtidig med at det tilbyr et mangfold av tjenester. Sesam er til og med kjempepen. Jeg var forelsket, og det var det faktisk veldig mange andre i Norge som også ble.

Det blir altfor lettvint å være etterpåklok nå når Sesam har valgt å trekke seg ut. Mange valg kunne sikkert vært truffet på annet vis, men sjelden har vel uttrykket ”you win some, you lose some” vært mer passende. Schibsted skal ikke beskyldes for manglende suksess på internett.

Man er det man er – ikke det man sier at man er

Sesam var et fantastisk supplement til min hverdag. Og det var først og fremst et supplement. Det kunne ikke bli noe annet, med sin begrensning på norske søk. Så hvorfor disse strupetakene?

Hvis man posisjonerer seg som David, må man regne med å få masse juling. Det gjorde Sesam til de grader, og de positive oppslagene i media lot vente på seg.

Flere strupetak

Jeg har oppriktig sørget helt siden gravølet, og jeg kommer til å savne min lillarosa venninne. Det er derfor jeg den siste tiden med skrekk har sett at det har blitt uttrykt nye Google-trusler fra annet hold.

Det er flere som forsøker å gå i Sesam sine fotspor. Da tenker jeg spesielt på en av de nye leverandørene av kontekstuell annonsering som nærmer seg lekeplassen. Hvorfor kommer de med ønsker om ”å knuse, ta strupetak på, stjele” istedenfor å gjøre det man skal på en lekeplass – nemlig leke.

Det har vært et lingo som minner meg fryktinngytende om det jeg opplevde i 2005.

Hvor kommer drapsinstinktet fra?

Google var en pionér innenfor relevant annonsering. De definerer relevans, og styrer hvordan internett blir brukt og skapt. Treffresultatene i Google er oppfattede sannheter. De er nærmere 25 000 ansatte og omsatte i 2008 for USD 21,795 milliarder.

En av grunnene til at jeg likte Sesam så godt, var at de brakte noe nytt på banen. De ga meg en tilleggsopplevelse, og de gjorde hverdagen min enklere. Bare litt, men litt holder.

I disse dager kommer det flere innholdsleverandører på banen. Spesielt MyAd har gått hardt ut for å fortelle om at de skal på mordertokt. Jeg foreslår at man roer seg ned noen hakk, og heller har fokus på å sørge for relevante annonser og gode samarbeidspartnere.

MyAd er heller ikke noe fullverdig alternativ til Google. De er et supplement som leverandør av kontekstuell annonsering. Noe som har lite med søkeordsannonsering å gjøre, som mange medier gir inntrykk av. I fjerde kvartal 2008 stod kontekstuell annonsering for 30 prosent av Googles totale omsetning på verdensbasis. Der jeg jobber står innholdsnettverket i Google for omtrent ti prosent av de totale Google-kostnadene. Google er først og fremst en søkemotor.

MyAd tilbyr foreløpig ikke bildeannonser. Google har for tiden et enormt trykk på bildeannonser, videoannonser og såkalte gadget ads. Disse utgjør også en stor andel av de tidligere, nevnte 30 prosentene. Også i Norden og Norge begynner slike annonser å bli utbredt.

Jeg heier på alle nye aktører som kommer på banen. Dette skaper større muligheter for oss som jobber med annonsering. Alle bidrag er positive, så hvorfor ikke holde en positiv tone?

I sjakk heter det at man bør unngå å bytte brikker når man har mindre materiell enn motstanderen. Dette for å slippe å lide i et sluttspill med tap som høyest sannsynlig utfall.

Mer lek – færre drap på Metronet