Kort fortalt ligger noe av kimen til problemet for tyskerne (og Datatilsynet her til lands)  i at Google samler opp IP-adressene til de som besøker nettsteder med GA installert (som denne bloggen). Her vil jeg igjen presisere; Metronet ser ikke din IP-adresse i GA, men den sendes til Google uten ditt «samtykke». Dette anses av noen som et brudd på personvernet.

Nedenfor har jeg lagt ut to skjermdumper fra YA-rapporten til en kunde av oss (klikk for større bilder – rapporten er anonymisert).

Oversikt brukere - YA (klikk for større bilde)

I menyen Last Visitor Details får man opp en liste over de siste personene som har vært inne på siden. I listen blir de linket til en hel mengde statistikk:

• Dato og tidspunkt
• IP-adresse og leverandør
• Land og by
• Antall ganger denne personen har vært på nettstedet før
• Inngangsside (siden man begynte besøket fra)
• Besøks-sti (kommer tilbake til dette i bilde 2)
• Trafikkilde
• Søkefrase (om besøket kommer fra søk)
• En hel del informasjon om hva slags maskin og operativsystem personen sitter på.

All denne informasjonen (minus IP-adressen) ser vi også i GA. Men det er en stor forskjell. I GA kan man ikke knytte denne informasjonen opp mot en unik bruker. Vi ser antall besøk som kommer fra en gitt trafikkilde. Vi kan se antall ganger en underside er besøkt. Men ikke linke det mot en unik bruker sitt besøk.

Nedenfor er et (anonymisert) skjermbilde av hva som vises dersom man klikker på «View Visit Path» i menyen fra bildet over.

Utdrag av en enkelt brukers session på nettstedet (klikk for større bilde)

I tillegg til informasjonen beskrevet over, får man nå også se hvilke undersider personen har besøkt (i rett rekkefølge), og hvor lenge han eller hun var på hver av undersidene. Antall sidevisninger på undersider er også synlig i GA, men man kan ikke isolere en enkelt bruker og spore hvordan brukeren klikker seg rundt på nettstedet. Det kan man altså i YA.

Hvor er kritikken?

Selvsagt forstår jeg at det er enklere for Tyskland og Datatilsynet å angripe GA. GA er langt mer brukt enn Yahoo sin «ekvivalent», selskapet som står bak (Google) er større, og mange har allerede en formening om at Google er George Orwells Storebror. Sjansen for mediadekning er dermed større.

Det er vel ingen hemmelighet at min personlige mening er at jeg ikke ser på IP-adresser som sensitiv personinformasjon. Vi trenger ikke diskutere dette, da jeg forbeholder meg retten til å mene dette i overskuelig fremtid. Det jeg gjerne skulle sett, er en mer nyansert debatt om hvorfor YA får vandre i fred, mens GA kritiseres for sin behandling av innsamlet data, som tross alt er langt mer personvernsvennlig en hva vi får presentert her i YA.

Yahoo Analytics: 250km/t i 90-sone på Metronet

Evercookien lager informasjonskapsler på 10 forskjellige steder til nå (det var 8 steder for noen dager siden!). Den lager alt fra http informasjonskapsler til flash informasjonskapsler. Klarer du ikke å slette alle kapslene vil evercookien lage nye informasjonskapsler på de stedene du slettet informasjonskapslene!

Formålet med evercookien er rett og slett å lage en ”presistent cookie” (vedvarende informasjonskapsel) som det ikke skal gå an å slette. Ganske genialt egentlig, men er dette noe vi vil ha?

Fordeler:

• Nettsider kan lettere lagre dine preferanser
• Passordinformasjon kan lettere lagres
• Du kan slette vanlige informasjonskapsler, mens de viktige informasjonskapsler blir værende.

Ulemper:

• Du kan være overvåket uten å vite det.
• Nettlesere per i dag er ikke satt opp til å kunne slette evercookien.
• Andre kan ta kontroll over nettleseren din og slette dine informasjonskapsler.

En utfordring jeg ser med evercookien er at brukere vil bli mer forsiktige som igjen vil gjøre det vanskeligere for nettsider, analyseverktøy og andre ting som bruker informasjonskapsler for å bedre brukeropplevelsen på nett.

Sammy skriver at han har til nå bare funnet en løsning som stopper evercookien og det er å bruke nettleseren Safari i Private Browsing Mode.

Evercookie et open source prosjekt som det bare er å ta ibruk.
Vil du vite mer om den kan du ta en titt på Samy’s egen side

Evercookie, cookien du ikke blir kvitt på Metronet

Bruk av andres varemerker i sin AdWords-annonsering har lenge vært et omdiskutert tema i vår bransje. Per i dag sier retningslinjene for bruk av varemerker i Google AdWords følgende:

Google ser viktigheten av varemerker. Vilkårene for AdWords tillater ikke at annonsører bryter åndsverksrettigheter. Annonsørene er ansvarlige for både søkeordene de velger å bruke til å generere annonser, og teksten de velger å bruke i annonsene.

Google tar påstander om brudd på varemerkerettigheter svært alvorlig, og som en tjeneste undersøker vi saker som tas opp av varemerkeeiere. Varemerker er territorielle, og gjelder bare bestemte varer og tjenester. Samme varemerke kan derfor ha ulike eiere i ulike land eller i ulike bransjer. Når Google behandler klagen, ber vi derfor varemerkeeieren om informasjon om hvor varemerket gjelder, og hvilke varer og tjenester det gjelder for.

Altså noe diffust. Realiteten har vært at dersom du har eid rettighetene til et navn eller ord (eks. firmanavn [Freia] eller spesifikt produktnavn [Post-It] ) kan eier av varemerke hindre andre annonsører å bruke dette ordet som søkeord eller i annonsetekst.

I USA (og en rekke andre land) har imidlertid ikke retningslinjene for varemerker omfattet søkeord. Annonsører har altså stått fritt til å velge hvilke søkeord de kan bruke, uavhengig av eierskap av eventuelle varemerker. For en tid tilbake, løsnet Google på varemerkereglene i UK og Irland, slik at de lignet mer på retningslinjene i USA, og dagens pressemelding fra Google opplyser om at tilsvarende regelendringer kommer til Norge og resten av Europa den 14. september i år.

Vi i Metronet stiller oss litt todelt til denne endringen. På den ene siden er vi imot utnytting av andres varemerker, og vi syns det er uetisk av annonsører å lure eller villede forbrukere i søkemotorer. Derimot mener vi at det å opplyse om konkurrerende produkter, i seg selv ikke nødvendigvis er villedende. Tvert imot er det til forbrukerens beste i mange tilfeller. Vi ser dette gå igjen i tradisjonelle medier, hvor annonser ofte blir strategisk plassert ved siden av omtaler av et konkurrerende produkt eller en tilsvarende tjeneste. Som skjermbildet fra finn.no under viser, ser vi at det forekommer der også:

Bildet viser en bruker som har klikket seg inn på en spesifikk Ford-modell (Ford Kuga), og Hyundai viser annonser for en bil som anses som en direkte konkurrent av denne spesifikke modellen. Den eneste forskjellen på dette skjermbildet og tilsvarende søkeordsannonsering på Google, er at i stedet for å skrive inn søkefrasen, klikker brukeren seg fram til det.

I korte trekk, tror vi ikke at denne regelendringen kommer til å ha stor innvirkning på «søkelandskapet» i Norge. Det er fortsatt uskrevne regler som gjelder imellom markedsførere, og vi tror at etikk og fair play vil hindre cowboy-tilstander blant annonsører. Men Google trer nå ut av sin rolle som politi, domstol og straffeutøver for slike saker, og frigir seg med det for en stor mengde arbeid de kanskje ikke følte seg pliktig til å utføre. Det vil nå være mer opp til hver enkelt annonsør som  opplever misbruk av varemerket sitt, å varsle om dette gjennom tradisjonelle kanaler.

Google oppdaterer retningslinjer for bruk av varemerker som søkeord på Metronet

Ser man veldig teoretisk på problemstillingen kan man forsvare Google med at de vanskelig kan bryte lover om copyright da de ennå har til gode å publisere innhold på sin side (annet enn hjelpesenter og diverse turtorials for Googles hjelpeverktøy). Alt innhold man finner i Google lenker deg til eksterne kilder. Google er trafikkdrivende, og ikke trafikkhindrende. Hvis man ikke ønsker besøkende til sitt nettsted, forstår jeg ikke helt hensikten med å ha et.

Så helt uten egenprodusert innhold, har altså Google klart å vokse seg til en av tidenes største suksesshistorier. Men i sin marsj mot det kommersielle internettets tronstol, møter de på en del kritikk. Herunder altså endel kritikk for at de stjeler innhold fra andre leverandører. Rupert Murdoch er bare en av mange som klager sin nød. Dette har jeg svært vanskelig for å si meg enig i.

Google har aldri lagt skjul på hvordan man kan fjerne sitt innhold fra Google om man ikke ønsker det indeksert. Bruk av robots.txt er antagelig den mest vanlige måten å blokkere innhold, og hva Rupert Murdoch anbefales i denne artikkelen fra NewsWeek. Jeg er ikke 100 % enig i at dette er den minst humpete veien til Rom. Som videoen nedenfor viser, vil en robots.txt fil hindre Google i å indeksere innholdet. Men får nettsiden mange nok innkommende lenker vil URL’en kunne bli indeksert likevel.

Løsning for de som vil gjemme seg for Google

Det beste vil altså ikke være å legge opp en robots.txt fil som denne:

User-agent: *
Disallow: /

Når søkemotorene kommer til et nettsted, og finner en slik, vil de ikke indeksere innholdet ditt. Men på grunn av problematikken rundt innkommende lenker, er ikke dette den beste løsningen i mine øyne. Har man mange nok innkommende lenker kan Google indeksere siden din basert på dette. Vel og merke uten å vite eller fremheve i søkeresultatet hva siden din inneholder. Det beste vil være å la Google (starte å) indeksere nettstedet ditt. Men la det første roboten ser være følgende kode (ved å legge den inn i <head> koden, sammen med dine andre meta kommandoer hvis du har noen):

NoFollow / NoIndex i Google

Med denne kodesnutten sier du til Google at du ikke ønsker nettstedet ditt indeksert, og de vil utelate den fra søkeresultatet, uavhengig av antall innkommende lenker man har. Her er det litt viktig at det ikke ligger en robots.txt fil og blokkerer tilgangen. For med en slik robots.txt fil vil ikke søkemotorrobotene finne denne noindex-beskjeden.

Med en robots.txt fil kan altså siden bli indeksert, basert på innkommende lenker. En slik visning i Google kan ofte sees ved at visningen ikke har noen meta beskrivelse – kun en tittel og en URL.

Bryter egentlig Google opphavsretten din? på Metronet

Det som nå har funnet sted er flere hakk verre. Dette dreier seg om søkeresultatet til Google, og 100% gjennomtenkte juksemetoder benyttet av Frp og Arbeiderpartiet (noen vil også kalle de ulovlige).

Google er, som mange vet, trafikkskaper nummer 1 på internett. Det er i all hovedsak to typer trafikk man får fra Google:

a) Gratis trafikk som følge av at nettsidene rangerer på blålinker, video eller bilde, og treffer den som søker såpass godt at de velger å klikke seg videre.

b) Betalt trafikk hvor det kjøpes plass på Google Adwords og budskapet matcher søk som blir gjennomført, og det klikkes videre til nettsidene.

Begge variantene er i dag big business. Bare i lille Norge er det antagelig milliardindustri når 2009 gjøres opp. Vi snakker kanskje 1000 % vekst de siste 5 årene.

Men nok historieleksjoner og oppleste og vedtatte sannheter for de aller fleste. Dette innlegget skal handle om den kanskje mest omstridte metoden for å skape seg trafikk i Google, nemlig kjøp av andres merkenavn. Mange som følger Metronet tett vet vi er involverte i internettsatsningen og spesielt arbeidet med søkemotorer for Venstre. For andre som ikke visste det så vet de det nå, dette innlegget er nemlig et lite angrep på metodene tatt i bruk av Arbeiderpartiet og spesielt av Frp.

Se bare på disse eksemplene:

Søk etter Jens Stoltenberg i Google

Søk etter Arbeiderpartiet i Google

Søk etter Høyre i Google

Søk etter Venstre i Google

Søk etter SV i Google

Som nevnt strider ikke dette bare mot etikk og god forståelse for Google som annonseringsmedium, det kan også vise seg å være ulovlig. Arbeiderpartiet er på tynn is igjen. Frp desidert verst og, etter min mening, fullstendig ute å kjøre.

Nå er det så kort tid igjen til valget at dette neppe kan gjøres om av de berørte. Prosessen med å fjerne slikt krever utfylling av klager og ikke minst orden i papirene når det gjelder merkevarebeskyttelse av eget navn osv.

Jeg har ingen anelse om hvem som står bak dette for noen av partiene, men håper dette er eksempler på uvitenhet og ikke kynisk bruk av penger. Jeg tror videre dette ikke hjelper de aktuelle på hverken meningsmålinger eller valgdagen. Politikere burde lære av næringslivet, snakk heller om egne fortreffeligheter og ikke konkurrentenes utsagn eller tidligere meritter.

Godt valg!

Frp og Arbeiderpartiet med markedsføringsjuks i søkemotorene? på Metronet

Dog finner jeg det underlig at McDonald’s slipper unna med det, selv i norske kanaler. Markedsføringsloven og dens beskyttelse av barn blir vel her ganske enkelt ignorert. Personlig mener jeg at reglene må gjelde for alle.

Ny McDonald’s-kampanje på vg.no eksemplifiserer

Venstre bilde er tatt fra banner på vg.no. Høyre bilde er tatt ut av sammenhengen, for å illustrere en slående likehet i D-er.

Brutt samarbeid gjennopptatt?

I 2006 skrev NA24 at Disney bryter med McDonald’s, fordi de fryktet å bli assosiert med barnefedme. Jeg vet ikke hva jeg syns er verst; at de har et samarbeid med Disney eller om de sniker seg til å benytte deres D-font.

Har Disney gitt opp sine etiske prinsipper eller stjeler McDonald’s av Disney’s brand? Kanskje de har gjennopptatt samarbeidet fordi McDonald’s faktisk har begynt å servere litt salater også.

McDonald’s – inspirert av tobakksindustrien?

I sine glansdager drev tobakksselskapene en ganske innlysende barnevennlig retning i sin markedsføring. Det er heller ingen hemmelighet at det var viktig for dem å rekruttere barn.

Camels reklame til venstre, tilkjennegjort gjennom Joe Camel, minner om kynismens storhetstid ledet an av tobakksselskapene. Er McDonald’s inne på samme spor?

McDonald's målretter barn i reklame på Metronet

Dette er på ingen måte en helt ny problemstiling, men med fremveksten av sosiale medier de siste årene så er det mange flere som både deltar og initierer den offentlige samfunnsdiskusjon. Tidligere var det noe verre å bli hørt i samfunnsdebatten i og med at ikke alle aviser inviterte Ola Dunk til å si sin mening nårsomhelsthvorsomhelstomhvasomhelst. I dag trenger vi ikke slike invitasjoner – sosiale medier gjør oss alle til samfunnsdebattanter om vi vil. Og det vil mange!

SINTEF-saken

Tidligere var det enklere å holde oversikten over når en ansatt uttalte noe i offentligheten, og vurdere hvorvidt dette var på linje med det bedriften står for – veldig godt eksemplifisert av SINTEF i følgende sak et par år tilbake (omtrent på den tiden da sosiale medier begynte sin reise mot superpopularitet i Norge):

En ansatt i SINTEF ytret synspunkter på dagbladet.no

SINTEF dementerer

Hvordan forholder man seg til dette når det gjelder sosiale medier? Som det ble skrevet i innlegget til Jørgen så er sosiale medier i høyeste grad kanaler for subjektive utspill. Subjektive utspill som man nå har en arena for enkel spredning av. En avisartikkel har en publiseringsdato og en redaktørdeadline å forholde seg til. Det betyr at man på fritiden kan sitte og skrive private meninger mens man i arbeidstiden representerer firmaet. I sosiale medier kommuniseres det døgnet rundt, live as we speak. Holder det da med retningslinjene som jeg syntes var veldig godt formulert hos SINTEF:

”Forskere og andre ansatte i SINTEF har selvfølgelig full ytringsfrihet, på linje med alle innbyggere i Norge, og vi oppfordrer våre ansatte til å delta i samfunnsdebatten. Men det skal alltid gå fram om man uttaler seg som privatperson eller som ansatt i SINTEF. Det er uheldig dersom dette ikke går klart fram.”

Når er jeg privat, og når er jeg en representant?

Betyr det at jeg i arbeidstiden twitrer som ansatt (selv om jeg gjør det i mitt private navn) mens jeg på fritiden kan fleske til med meninger som går helt på tvers av det arbeidsiveren min kan stå inne for? Kan jeg ha bilder av meg selv på Facebook der timingen til fotografen var særs uheldig for min del? Bør jeg spesifisere under hver ytring om dette var Jonas som sa privat, eller om det var Jonas, ansatt i Metronet, som uttalte seg? Og – er det spesielt relevant?

Hvis jeg som privatperson uttaler meg utenfor arbeidstid så vil det fortsatt ha betydning for utenforståendes oppfatning av Metronet. En merkevare er en sammensatt og dynamisk sak, men av mange elementer så inngår også summen av den personlige merkevaren til alle ansatte. Da vil det til syvende og sist være av betydning for Metronet hvordan jeg, som privatperson, oppfører meg – også i sosiale medier, selv om dette skjer utenfor jobbsituasjon.

Jeg har, som privatperson, altså et ansvar for min arbeidsgivers renommé. Eller snudd på hodet: Min arbeidsgivers renommé påvirkes av hva jeg bedriver på fritiden min (i alle fall den delen som foregår i sosiale medier).

Det vil i neste konsekvens også bety at min arbeidsgivers strategi for kommunikasjon via sosiale medier bør inkludere kommunikasjonen til hver enkelt ansatt. Hvor går da grensen mellom det å være privatperson og det å være ansatt? Med hvilke rettigheter og med hvilke virkemidler kan en arbeidsgiver påvirke hver enkelt ansatts private ytringer? Hvor langt bør en organisasjon strekke seg etter å gjøre dette?

Legg en tydelig strategi, og lag enkle retningslinjer

Uten å gi noe entydig svar så kan en oppsummere med at dette er noe som både organisasjoner/bedrifter og privat personer bør være oppmerksomme på. En bedrift bør ha en strategi for egen kommunikasjon i sosiale medier – og herunder gjøre seg en formening om hvordan man skal forholde seg til eventuelle utfordringer med ansatte som via ”uønsket adferd” kan påvirke bedriftsprofilen i negativ retning.

Som privatperson bør du selvfølgelig gjøre samme vurderinger for å sikre at din personlige merkevare er slik du ønsker den skal være – og slipper å måtte bruke intervjuet til drømmejobben til å forsvare tidligere ytringer eller bilder som hadde gjort seg best nederst i skuffen på loftet.

Sosiale medier – privatperson eller bedriftsrepresentant? på Metronet