Bruttopris og nettopris – verden vil bedras
Jeg har startet en kategori på frilunsj som heter Ting jeg liker på internett. Nå følte jeg at det var behov for å opprette en som heter Ting jeg syns er rart på internett. Uttrykkene bruttopris og nettopris er alene nok til å lage kategorier her på frilunsj.
Det hender jeg kommer over markedsplaner, kampanjeplaner og hva annet vi byråfolk kaller disse fancy skjemaene våre. En ting jeg syns er fryktelig vanskelig å forholde meg til er brutto og netto. Jeg spør; hvis en reklameplass koster NOK 400 000, men jeg får det for NOK 200 000, koster det ikke da NOK 200 000? Hvorfor må det stå at det egentlig koster 400 000? Stakkars hun som betalte fullpris, for det regner jeg med at noen har gjort – markedsføringsloven krever det.
Jeg får daglig tilbud om mediekjøp, på min pult. Nå har jeg ignorert reklamebransjens største ukultur lenge nok, og anse dette som et oppgjør i kjent Ari-stil, og ja det er mulig jeg står alene – men jeg står.
First Price-prinsippet kan ikke lenger lure våre kunder
De fleste forstår at 1 kg havregryn bør koste litt mer enn 100 kg havregryn. Jeg kan leve med at kiloprisen går ned hvis noen kjøper 100 kg havregryn. Men kan dette markedsprinsippet overføres til kjøp av pixels?
Svaret er nei. Pixels bør forhandles på etterspørsel, og ikke på volum. I vår verden er det ikke slik.
Vi kjøper ikke reklame, vi blir solgt reklame. Slik er hverdagen, og der jeg jobber selges det markedsføring hver eneste dag. Men dette handler mer om bevisstgjøring. Vi må forkynne, inntil det motsatte er bevist.
Jeg ser en helt klart større bevisstgjøring rundt mediekjøp på nett, og godt er det. Årsaken er at annonsørene har innsett at man kan måle markedsføring. Når det er sagt syns jeg det er forferdelig trist å se at det er kundene som må lære oss bransjefolk hva som må til for å gjøre reklame bedre. Bransjen kommer diltende etter kunden. Forestill deg at norske aviser bare hadde skrevet det de trodde at flertallet ønsket å lese om.. nei, vent litt – dårlig eksempel.
Google har en løsning
Når vi går inn i 2009 skal vi ta inn over oss at et selskap som knapt er ti år gammelt, i nesten like mange år har forkynt en betalingsmodell som fungerer. Jeg har ennå ikke sett egentlig-priser hos Yahoo! Search Marketing eller Google AdWords.
Gi meg prisen, ikke rabatten
Jeg liker rabatter. Mine nord-afrikanske gener tar ofte overhånd når jeg er i butikken. Jeg har prestert å prute på Carlings. Dette kommer jeg til å fortsette med, også i medieverden. Når det er salg på Carlings derimot, blir jeg skeptisk. 50% står det ofte. Det er det en grunn til tenker jeg, og blir mer forsiktig.
Når produktet blir satt ned mer enn ti prosent, stoler jeg ikke på selgeren og ikke på produktet.
Det er på tide at vi tar et oppgjør med oss selv folkens. Bruttoprisen bør fjernes fra alle kolonner. Det er ikke interessant hva noen mener at det egentlig koster. Det koster det som står på fakturaen. Legg merke til punktumet i slutten av den setningen.
Et godt innlegg, og jeg må si meg meget så enig!
Synes det er et tullete system som kun er med på å skape forvirring og stjeler tid.
De store mediehusene må senke prisene for å møte annonsører som nå begynner å lære seg verdien av en visning og et klikk.
Skjønner ikke hvorfor de tviholder på prisene når de alikevel gir fra 50% og helt ned i 70-80% rabatt.
Har opplevd over 90% rabatt hos noen av de største norske nettstedene…
Men grunnen til at mediene tviholder på dette systemet, er vel for å selge mest mulig til mediebyråene. En del byråer får betalt utifra rabatten de klarer å «forhandle» seg frem til, og velger da de mediene de får best rabatter hos (i stedet for de mediene som vil være mest hensiktsmessige for kunden).
Tror dere at trenden i utlandet med fokus på resultater og analyse også kommer til Norge?
Eller vil denne merkelige forretningsmodellen overleve her?
Jeg er stakkaren som betaler fullpris. Jeg vet hvordan det føles. Jeg kan også prute, men uten volumkjøp blir det som oftest like frustrerende som å rope til en murvegg. Dette har lite med markedsføringslover å gjøre.
Jeg er selvsagt helt enig i at pixels bør forhandles på etterspørsel – slik som all annen reklameplass. Min påstand er at det gjør den. Det er intet nytt under solen.
Så kunne vi sikkert brukt mange millioner pixels på å diskutere om plassen er verd det vi betaler for den, men det står jeg over nå.
Til en hvis grad blir sågar både pixels og spaltemillimeter solgt etter samme prinsipp som i Google Adwords. I agurknytt-tiden kan selv jeg få 50-70% rabatt på fullpris. Prinsippet er det samme som Google Adwords (børs – når ingen kjøper går prisen ned). Eneste forskjellen er at GA ikke opererer med en veiledende pris. Jeg har full forståelse for at en avis eller et nettsted er nødt til å ha veiledende priser i bunnen av sine kalkyler.
Jeg selger hotellrom. Uten en veiledende pris hadde det vært umulig å lage et budsjett og enda viktigere; forsøke å holde seg til det. Om jeg ikke oppga denne veiledende prisen til kunden – hvordan kunne jeg ellers fortelle henne at jeg strekker meg langt for å få henne som gjest? Ja – jeg kunne sikkert burkt NOK 70k på å utvikle et fancy system som la rommene mine ut på nett i en slags børs-variant. Jeg husker et utested ved Stortinget som opererte på den måten med forskjellige øltyper. De ble ikke så gamle (alle har talent for børs bare de er tørste nok). Hvor mange av dere har lyst til å selge konsulent-timene deres på denne måten? DET hadde JEG synes vært spennende å se!
Mitt poeng er at børsmodellen ikke fungerer i alle sammenhenger – men er en opplagt modell for medier som Yahho, Google, Facebook etc der det finnes så vanvittig mange kjøpere og vanvittig mange tilbydere. I tillegg dukker det stadig opp markeder de ikke var klar over fantes engang, så hvordan skal de ellers kunne definere hva «veiledende pris» burde være?
GA og compani oppgir da forresten også veiledende priser. De bare kaller det noe annet:
«Bid is below first page bid estimate of NKr11.25″ …
Meget relevant innlegg!
Jeg smiler når jeg hører «bruttopris» i reklamesammenheng.
Jeg er generellt for at vi alle kan ta et oppgjør med oss selv som forhåpentligvis vil resultere i en mer oversiktelig mediehverdag der kjøp og salg av annonseplass er med på å danne fundamentet for den bransjen vi jobber i.
Jeg synes innlegget er interessant og kunne godt tenkt meg å jobbe i den idelle verden der prisen settes ut fra reelle elementer som er av betydning for en kampanje/annonse. Idellt burde alle printmedier hatt godkjente opplagstall, lesertall og annen dokumentarbar informasjon som er av betydning for kjøper/annonsør. På nett så har vi mye å lære ved at det brukes sammenlignbare tall – og at alle bruker de samme begrepene riktig.
Prisen på en annonseplass er selvfølgelig alltid et tema i denne prosessen. Men jeg savner i veldig mange tilfeller en større grad av fokus på det som faktisk blir levert og kjøpt. I noen tilfeller sitter jeg igjen med et resultat av en forhandlingsprosess som for det meste har hatt fokus på pris og rabatt. Kundens behov, kampanjens formål og mediets relevans har da kommet i skyggen.
Jeg tørr å påstå at et prosent gitt reklameinnslag uansett på nett/tv/aviser osv begynner å bli litt gammeldags. Nettopp vært på kino og sett en film om Wrestling. Hvor wrestleren lever i det gamle altså 80 tallet selv i år 2009. Altså samme levesett og tror at wrestling er det som er hipt.
Om jeg leser at jeg får 70 % avslag på en bukse så har jeg hørt dette så mange ganger uansett at det spiller faktisk ingen rolle for meg som kjøper. Altså dette blir en dårlig postet blogg når det gjelder annonsering og pris på annonsering, men jeg føler at når jeg kjøper en annonsering og får høre avslag/rabatt summen så mister jeg troverdigheten til annonsør tilbyderen.
Er produktet så forbanna bra så betaler jeg gjerne summen de skal ha om det er 500 k eller 10. Er igjen tilbake til roi.
Ordinær pris din pris prinsippet begynner å bli old fashion og er ikke et salgsargument som får beslutningstaker til å gjøre sitt egentlige valg. Det er selvfølgelig en grunn til at Google er værdens sterkeste merkevare og det er fordi de bryter med dette prinsippet. Den dagen jeg får et skambud fra google er den dagen google er på vei ned for å si det sånn.
et forslag hadde kanskje vært å opperert med snittprisen av den varen man selger og fastsette denne som ordinær-pris. Villedende priser er faktisk like galt som det bondefangeriet firmaet finnfirma driver. Noen som vet hva følgene etter tv2 hjelper deg tok fatt på problemet?
«Når produktet blir satt ned mer enn ti prosent, stoler jeg ikke på selgeren og ikke på produktet.»
Du har mye rett, men jeg ser at du er frustrert også.
Start butikk, så skjønner du hvorfor produktet selges mer enn ti prosent.
Det er ikke for å lure deg, men for å få ut varene, for det kommer inn stadig nytt sortement fra leverandørene.
For oss som handler, blir det en netto, altså ink mva.
Butikken har en kostpris som er brutto.
Noen ganger selger butikken varer der kostpris er høyere enn utsalgspris, Altså tap på salget, selv om man får solgt produktet.
Så du vil heller kjøpe en bukse til fullpris, la oss si 1599,- Ingen rabatter overhodet.
Enn å komme seinere, når nye varer skal inn i butikk og samme bukse selges for 799,-
50 prosent rabatt!!!!
Men verden i dag er økonomi.
Salg – kjøp – megle- trade osv..
Skulle likt å sett hvordan vi hadde klart oss, hvis vi skulle ha drevet butikk og solgt varene ut for samme pris som inn. 0,- i fortjeneste hadde gjort susen.
Nei, det hadde det ikke.
Prising og salg er litt bransjeavhengig.
men for all del, løp og kjøp når det ikke er salg.
Med dine fastpriser som konsulent, vet du vel akkurat hva du må ha – for den buksa.
Jeg ser den. Har forøvrig vært med å starte en skobutikk på nett, så er enig i ressonementet ditt. Dog, var denne myntet mer på reklamebransjen, som opererer med et merkelig, gammeldags system.
Takk for innspill