Bruk av andres varemerker i sin AdWords-annonsering har lenge vært et omdiskutert tema i vår bransje. Per i dag sier retningslinjene for bruk av varemerker i Google AdWords følgende:

Google ser viktigheten av varemerker. Vilkårene for AdWords tillater ikke at annonsører bryter åndsverksrettigheter. Annonsørene er ansvarlige for både søkeordene de velger å bruke til å generere annonser, og teksten de velger å bruke i annonsene.

Google tar påstander om brudd på varemerkerettigheter svært alvorlig, og som en tjeneste undersøker vi saker som tas opp av varemerkeeiere. Varemerker er territorielle, og gjelder bare bestemte varer og tjenester. Samme varemerke kan derfor ha ulike eiere i ulike land eller i ulike bransjer. Når Google behandler klagen, ber vi derfor varemerkeeieren om informasjon om hvor varemerket gjelder, og hvilke varer og tjenester det gjelder for.

Altså noe diffust. Realiteten har vært at dersom du har eid rettighetene til et navn eller ord (eks. firmanavn [Freia] eller spesifikt produktnavn [Post-It] ) kan eier av varemerke hindre andre annonsører å bruke dette ordet som søkeord eller i annonsetekst.

I USA (og en rekke andre land) har imidlertid ikke retningslinjene for varemerker omfattet søkeord. Annonsører har altså stått fritt til å velge hvilke søkeord de kan bruke, uavhengig av eierskap av eventuelle varemerker. For en tid tilbake, løsnet Google på varemerkereglene i UK og Irland, slik at de lignet mer på retningslinjene i USA, og dagens pressemelding fra Google opplyser om at tilsvarende regelendringer kommer til Norge og resten av Europa den 14. september i år.

Vi i Metronet stiller oss litt todelt til denne endringen. På den ene siden er vi imot utnytting av andres varemerker, og vi syns det er uetisk av annonsører å lure eller villede forbrukere i søkemotorer. Derimot mener vi at det å opplyse om konkurrerende produkter, i seg selv ikke nødvendigvis er villedende. Tvert imot er det til forbrukerens beste i mange tilfeller. Vi ser dette gå igjen i tradisjonelle medier, hvor annonser ofte blir strategisk plassert ved siden av omtaler av et konkurrerende produkt eller en tilsvarende tjeneste. Som skjermbildet fra finn.no under viser, ser vi at det forekommer der også:

Bildet viser en bruker som har klikket seg inn på en spesifikk Ford-modell (Ford Kuga), og Hyundai viser annonser for en bil som anses som en direkte konkurrent av denne spesifikke modellen. Den eneste forskjellen på dette skjermbildet og tilsvarende søkeordsannonsering på Google, er at i stedet for å skrive inn søkefrasen, klikker brukeren seg fram til det.

I korte trekk, tror vi ikke at denne regelendringen kommer til å ha stor innvirkning på “søkelandskapet” i Norge. Det er fortsatt uskrevne regler som gjelder imellom markedsførere, og vi tror at etikk og fair play vil hindre cowboy-tilstander blant annonsører. Men Google trer nå ut av sin rolle som politi, domstol og straffeutøver for slike saker, og frigir seg med det for en stor mengde arbeid de kanskje ikke følte seg pliktig til å utføre. Det vil nå være mer opp til hver enkelt annonsør som  opplever misbruk av varemerket sitt, å varsle om dette gjennom tradisjonelle kanaler.

Ser man veldig teoretisk på problemstillingen kan man forsvare Google med at de vanskelig kan bryte lover om copyright da de ennå har til gode å publisere innhold på sin side (annet enn hjelpesenter og diverse turtorials for Googles hjelpeverktøy). Alt innhold man finner i Google lenker deg til eksterne kilder. Google er trafikkdrivende, og ikke trafikkhindrende. Hvis man ikke ønsker besøkende til sitt nettsted, forstår jeg ikke helt hensikten med å ha et.

Så helt uten egenprodusert innhold, har altså Google klart å vokse seg til en av tidenes største suksesshistorier. Men i sin marsj mot det kommersielle internettets tronstol, møter de på en del kritikk. Herunder altså endel kritikk for at de stjeler innhold fra andre leverandører. Rupert Murdoch er bare en av mange som klager sin nød. Dette har jeg svært vanskelig for å si meg enig i.

Google har aldri lagt skjul på hvordan man kan fjerne sitt innhold fra Google om man ikke ønsker det indeksert. Bruk av robots.txt er antagelig den mest vanlige måten å blokkere innhold, og hva Rupert Murdoch anbefales i denne artikkelen fra NewsWeek. Jeg er ikke 100 % enig i at dette er den minst humpete veien til Rom. Som videoen nedenfor viser, vil en robots.txt fil hindre Google i å indeksere innholdet. Men får nettsiden mange nok innkommende lenker vil URL’en kunne bli indeksert likevel.

Løsning for de som vil gjemme seg for Google

Det beste vil altså ikke være å legge opp en robots.txt fil som denne:

User-agent: *
Disallow: /

Når søkemotorene kommer til et nettsted, og finner en slik, vil de ikke indeksere innholdet ditt. Men på grunn av problematikken rundt innkommende lenker, er ikke dette den beste løsningen i mine øyne. Har man mange nok innkommende lenker kan Google indeksere siden din basert på dette. Vel og merke uten å vite eller fremheve i søkeresultatet hva siden din inneholder. Det beste vil være å la Google (starte å) indeksere nettstedet ditt. Men la det første roboten ser være følgende kode (ved å legge den inn i <head> koden, sammen med dine andre meta kommandoer hvis du har noen):

NoFollow / NoIndex i Google

Med denne kodesnutten sier du til Google at du ikke ønsker nettstedet ditt indeksert, og de vil utelate den fra søkeresultatet, uavhengig av antall innkommende lenker man har. Her er det litt viktig at det ikke ligger en robots.txt fil og blokkerer tilgangen. For med en slik robots.txt fil vil ikke søkemotorrobotene finne denne noindex-beskjeden.

Med en robots.txt fil kan altså siden bli indeksert, basert på innkommende lenker. En slik visning i Google kan ofte sees ved at visningen ikke har noen meta beskrivelse – kun en tittel og en URL.

Det som nå har funnet sted er flere hakk verre. Dette dreier seg om søkeresultatet til Google, og 100% gjennomtenkte juksemetoder benyttet av Frp og Arbeiderpartiet (noen vil også kalle de ulovlige).

Google er, som mange vet, trafikkskaper nummer 1 på internett. Det er i all hovedsak to typer trafikk man får fra Google:

a) Gratis trafikk som følge av at nettsidene rangerer på blålinker, video eller bilde, og treffer den som søker såpass godt at de velger å klikke seg videre.

b) Betalt trafikk hvor det kjøpes plass på Google Adwords og budskapet matcher søk som blir gjennomført, og det klikkes videre til nettsidene.

Begge variantene er i dag big business. Bare i lille Norge er det antagelig milliardindustri når 2009 gjøres opp. Vi snakker kanskje 1000 % vekst de siste 5 årene.

Men nok historieleksjoner og oppleste og vedtatte sannheter for de aller fleste. Dette innlegget skal handle om den kanskje mest omstridte metoden for å skape seg trafikk i Google, nemlig kjøp av andres merkenavn. Mange som følger Metronet tett vet vi er involverte i internettsatsningen og spesielt arbeidet med søkemotorer for Venstre. For andre som ikke visste det så vet de det nå, dette innlegget er nemlig et lite angrep på metodene tatt i bruk av Arbeiderpartiet og spesielt av Frp.

Se bare på disse eksemplene:

Søk etter Jens Stoltenberg i Google

Søk etter Arbeiderpartiet i Google

Søk etter Høyre i Google

Søk etter Venstre i Google

Søk etter SV i Google

Som nevnt strider ikke dette bare mot etikk og god forståelse for Google som annonseringsmedium, det kan også vise seg å være ulovlig. Arbeiderpartiet er på tynn is igjen. Frp desidert verst og, etter min mening, fullstendig ute å kjøre.

Nå er det så kort tid igjen til valget at dette neppe kan gjøres om av de berørte. Prosessen med å fjerne slikt krever utfylling av klager og ikke minst orden i papirene når det gjelder merkevarebeskyttelse av eget navn osv.

Jeg har ingen anelse om hvem som står bak dette for noen av partiene, men håper dette er eksempler på uvitenhet og ikke kynisk bruk av penger. Jeg tror videre dette ikke hjelper de aktuelle på hverken meningsmålinger eller valgdagen. Politikere burde lære av næringslivet, snakk heller om egne fortreffeligheter og ikke konkurrentenes utsagn eller tidligere meritter.

Godt valg!

Dog finner jeg det underlig at McDonald’s slipper unna med det, selv i norske kanaler. Markedsføringsloven og dens beskyttelse av barn blir vel her ganske enkelt ignorert. Personlig mener jeg at reglene må gjelde for alle.

Ny McDonald’s-kampanje på vg.no eksemplifiserer

Venstre bilde er tatt fra banner på vg.no. Høyre bilde er tatt ut av sammenhengen, for å illustrere en slående likehet i D-er.

Brutt samarbeid gjennopptatt?

I 2006 skrev NA24 at Disney bryter med McDonald’s, fordi de fryktet å bli assosiert med barnefedme. Jeg vet ikke hva jeg syns er verst; at de har et samarbeid med Disney eller om de sniker seg til å benytte deres D-font.

Har Disney gitt opp sine etiske prinsipper eller stjeler McDonald’s av Disney’s brand? Kanskje de har gjennopptatt samarbeidet fordi McDonald’s faktisk har begynt å servere litt salater også.

McDonald’s – inspirert av tobakksindustrien?

I sine glansdager drev tobakksselskapene en ganske innlysende barnevennlig retning i sin markedsføring. Det er heller ingen hemmelighet at det var viktig for dem å rekruttere barn.

Camels reklame til venstre, tilkjennegjort gjennom Joe Camel, minner om kynismens storhetstid ledet an av tobakksselskapene. Er McDonald’s inne på samme spor?

Dette er på ingen måte en helt ny problemstiling, men med fremveksten av sosiale medier de siste årene så er det mange flere som både deltar og initierer den offentlige samfunnsdiskusjon. Tidligere var det noe verre å bli hørt i samfunnsdebatten i og med at ikke alle aviser inviterte Ola Dunk til å si sin mening nårsomhelsthvorsomhelstomhvasomhelst. I dag trenger vi ikke slike invitasjoner – sosiale medier gjør oss alle til samfunnsdebattanter om vi vil. Og det vil mange!

SINTEF-saken

Tidligere var det enklere å holde oversikten over når en ansatt uttalte noe i offentligheten, og vurdere hvorvidt dette var på linje med det bedriften står for – veldig godt eksemplifisert av SINTEF i følgende sak et par år tilbake (omtrent på den tiden da sosiale medier begynte sin reise mot superpopularitet i Norge):

En ansatt i SINTEF ytret synspunkter på dagbladet.no

SINTEF dementerer

Hvordan forholder man seg til dette når det gjelder sosiale medier? Som det ble skrevet i innlegget til Jørgen så er sosiale medier i høyeste grad kanaler for subjektive utspill. Subjektive utspill som man nå har en arena for enkel spredning av. En avisartikkel har en publiseringsdato og en redaktørdeadline å forholde seg til. Det betyr at man på fritiden kan sitte og skrive private meninger mens man i arbeidstiden representerer firmaet. I sosiale medier kommuniseres det døgnet rundt, live as we speak. Holder det da med retningslinjene som jeg syntes var veldig godt formulert hos SINTEF:

”Forskere og andre ansatte i SINTEF har selvfølgelig full ytringsfrihet, på linje med alle innbyggere i Norge, og vi oppfordrer våre ansatte til å delta i samfunnsdebatten. Men det skal alltid gå fram om man uttaler seg som privatperson eller som ansatt i SINTEF. Det er uheldig dersom dette ikke går klart fram.”

Når er jeg privat, og når er jeg en representant?

Betyr det at jeg i arbeidstiden twitrer som ansatt (selv om jeg gjør det i mitt private navn) mens jeg på fritiden kan fleske til med meninger som går helt på tvers av det arbeidsiveren min kan stå inne for? Kan jeg ha bilder av meg selv på Facebook der timingen til fotografen var særs uheldig for min del? Bør jeg spesifisere under hver ytring om dette var Jonas som sa privat, eller om det var Jonas, ansatt i Metronet, som uttalte seg? Og – er det spesielt relevant?

Hvis jeg som privatperson uttaler meg utenfor arbeidstid så vil det fortsatt ha betydning for utenforståendes oppfatning av Metronet. En merkevare er en sammensatt og dynamisk sak, men av mange elementer så inngår også summen av den personlige merkevaren til alle ansatte. Da vil det til syvende og sist være av betydning for Metronet hvordan jeg, som privatperson, oppfører meg – også i sosiale medier, selv om dette skjer utenfor jobbsituasjon.

Jeg har, som privatperson, altså et ansvar for min arbeidsgivers renommé. Eller snudd på hodet: Min arbeidsgivers renommé påvirkes av hva jeg bedriver på fritiden min (i alle fall den delen som foregår i sosiale medier).

Det vil i neste konsekvens også bety at min arbeidsgivers strategi for kommunikasjon via sosiale medier bør inkludere kommunikasjonen til hver enkelt ansatt. Hvor går da grensen mellom det å være privatperson og det å være ansatt? Med hvilke rettigheter og med hvilke virkemidler kan en arbeidsgiver påvirke hver enkelt ansatts private ytringer? Hvor langt bør en organisasjon strekke seg etter å gjøre dette?

Legg en tydelig strategi, og lag enkle retningslinjer

Uten å gi noe entydig svar så kan en oppsummere med at dette er noe som både organisasjoner/bedrifter og privat personer bør være oppmerksomme på. En bedrift bør ha en strategi for egen kommunikasjon i sosiale medier – og herunder gjøre seg en formening om hvordan man skal forholde seg til eventuelle utfordringer med ansatte som via ”uønsket adferd” kan påvirke bedriftsprofilen i negativ retning.

Som privatperson bør du selvfølgelig gjøre samme vurderinger for å sikre at din personlige merkevare er slik du ønsker den skal være – og slipper å måtte bruke intervjuet til drømmejobben til å forsvare tidligere ytringer eller bilder som hadde gjort seg best nederst i skuffen på loftet.

Jeg har tatt for meg et eksempel på en lederartikkel Trygve Hegnar skrev i Kapital i mars 2007. Jeg vet om bloggere og journalister/redaktører som ville vært fristet til å redigere fortellingen i et slikt tilfelle. Det kan ikke stakkars Hegnar i sitt trykte medium. Er det greit å omskrive historien?

Artikkelen er gjengitt i tydeligere form under bildet.

Flat skatt

I flere tiår har vi her i Kapital vært fascinert av og argumentert for et skattesystem med flat skatt for personlige skatteytere. Et enkelt og forståelig system, med en enestående skattesats kombinert med et bunnfradrag.

Men selv om enkelte politikere gjennom tidene har vist interesse, er det aldri blitt noe av.

Fagfolkene i Finansdepartementet har effektivt torpedert forslaget.

Interessant er det derfor å se at Island, som normalt ikke oppfattes som et skatteparadis, eller et land norske politikere kan snakke foraktelig om, langt på vei er blitt et skatteparadis og et land som nærmer seg flat skatt på personinntekter.

Skattesatsen til staten er flat med 22,75 prosent, og på toppen av dette kommer en kommuneskatt, slik at samlet skatt på personinntekter blir 36 prosent (langt lavere enn den norske satsen på 48 prosent).

For 10 år siden var samlet marginalskatt nesten 50 prosent.

Men den virkelige revolusjonen i det islandske skattesystemet er at selskapsskatten bare er på 18 prosent (mot 28 prosent i Norge), og dermed er senket fra 50 prosent i 80-årene til 33 prosent i 90-årene og altså bare 18 prosent nå.

Og det er mer: På kapitalgevinster er det en flat skatt på 10 prosent, og formuskatten er fjernet!

De fleste norske politikere, og ex-politikeren Kåre Willoch, snakker svært nedlatende om skatteparadiser, men vi får håpe de gjør et unntak for Island.

Island har, når det gjelder den flate skatten på personinntekter, fulgt etter en rekke land i det gamle Sovjetsamveldet som har innført flere og lave skattesatser. Det gjelder Russland med 13 prosent, Estland med 22 prosent, Latvia med 16 prosent.

Vi kan også nevne Hongkong med en flat skattesats på 16 prosent og Mongolia med 10 prosent.

Listen er lang, men den er neppe nådd frem til finansminister Kristin Halvorsen.

Alle landene har også – selvfølgelig – en lavere selskapsskatt enn Norge.

Hva har skjedd med Island etter skattereformene?

På alle mulige rangeringer klatrer Island oppover. Veksten er høy, arbeidsledigheten er lav, dynamikken er stor og det gjøres store private oppkjøp i utlandet (meglerhus og bank i Norge).

Velstanden øker mens skattesatsene senkes.

Det er ikke alltid lett å si hva som er årsak og virkning, men grafen på denne siden sier noe. Fra midten av 80-årene er selskapsskatten på Island senket fra 50 prosent til 18 prosent, mens selskapsskattene i prosent av BNP har økt fra å være under én prosent til halvannen prosent.

Lavere skattesats kan altså gi høyere inntekter.

De tror ikke på det på Stortinget eller i Finansdepartementet, men det gjør vi.

Norke politikere reiser mye. De burde kanskje ta en tur til Island også.

• Lavere skattesats kan altså gi høyere inntekter.